Mandagsrefleksjon – Barna mine

Ondskapens kraft som deles på våre skjermer, er altoverskyggende. Jeg sitter og tenker på hva Gud ville sagt der han er og ser alt som skjer.

Barna mine

Hvorfor dreper dere hverandre?

Vet dere ikke,

At da dreper dere Mine barn?

Hvorfor hater dere hverandre?

Vet dere ikke

At hat avler hat?

Hvorfor lar dere maktbegjær styre dere?

Vet dere ikke

At da slipper dere ondskapen til?

Hvorfor ødelegger dere livene for hverandre?

Vet dere ikke

At dere skulle elske?

Hvorfor sier dere «de andre»?

Vet dere ikke

At «den andre» er din neste?

Jeg har gitt dere vilje til å velge

Velg da det gode

For vet dere ikke

At Min Sønn har seiret

Over alt ondt?

Påskerefleksjoner – Hva feirer vi?

Det er påskeaften kveld, og tid for noen refleksjoner, denne gangen om det merkelige fenomenet påske. Med merkelig mener jeg den voldsomme forskjellen det er på samfunnspåsken og kristenpåsken.

Gjennom omtrent samtlige media blir vi nå rett før påske pumpet fulle av påske-kviss, påske-soduko, påskehare, påskeappelsin, påskeblomster, påskemagasiner i avisene, drømmer om hyttepåske og ikke minst fristende påskekrim. Hvor kommer alt dette fra? Hva har dette med påsken å gjøre?

Jo da, jeg vet at Norge har blitt et sekularisert samfunn. Vi tar ikke lenger for gitt at alle vet hva påsken egentlig er, eller vil feire det på «gammelmåten». Kanskje har påskefeiringen blitt tømt for innhold? Kanskje menneskene har lurt på hva vi nå skal finne på. For å fylle tomrommet har vi fått noe som er ment å underholde oss, gjøre det fint rundt oss, kanskje prise våren og nyte fred og ro. Påske har blitt en tid for avslapping og underholdning.

Som mangeårig kristen synes jeg at dette er trist, rett og slett nitrist. Jeg håper i det lengste at det ikke er sant, det at påsken for mange er tømt for sitt egentlige innhold. Jeg håper at det er noen som vil stå imot samfunnspåsken for å feire kristenpåsken. For det betyr noe. Det betyr noe å feire noe annet enn det forgjengelige. Det betyr noe å markere at noe skjedde mellom Gud og menneskene for mer enn 2000 år siden.

Men hva var det som egentlig skjedde den første påsken? Nå kunne jeg tatt dere gjennom hele påskefortellingen. Det vil jeg overlate til prestene i påskens gudstjenester og møter. Men jeg har lyst til å ta dere med inn i det innerste. Der våre tanker fødes, der våre handlinger formes og der våre lengsler blir konkretisert. Der vi tenker gjennom våre muligheter og gjør våre valg. Der vi tviler oss fram til en tro, eller tror oss fram til tvil. Der vi forkaster det andre sier om troen, eller der vi griper om den med alt vi har.

Der inne, i det skjulte bærer vi vår bør. Der ligger alle våre dumheter, alt det vi gjorde mot andre som vi ikke skulle, alt det som vi skulle ha gjort som vi ikke fikk gjort, alle de knuste drømmene, alle dommene som vi felte over vår egen dumskap, og all den trøsten vi hadde trengt, som vi ikke fikk.

Det er her inne påsken befinner seg. Det er her fotfestet finnes. Det er her trøsten er og kan gi håp. For det er her muligheten til en ny start ligger. En ny start som gis til oss, uansett hvordan vår historie og alle våre nederlag ser ut. En ny start som ikke krever noe annet av oss, enn å ta imot. En ny start med blanke ark og fargestifter. En ny start med dager som ligger ubrukt foran oss.

Kjennetegnet på denne nye starten, er et kors. Et tomt kors. For han som hang der, seiret over døden. Han bar alle våre nederlag på sine skuldre opp på korset, led den grusomste død de visste om den gangen, tok med seg all elendigheten i graven og brøt seg gjennom dødens lenker tilbake til livet. Den kraften som han hadde til rådighet, kan vi også få del i. For det var fos oss, deg og meg, han gjorde det.

Jeg tenker derfor at ordet for påske, er tilgivelse. Tilgivelsen gir en ny start. Alt det gamle betyr ikke noe lenger. Alt de dumme vi gjorde mot oss selv og hverandre, trenger ikke lenger lamme oss. Mørket i oss trenger ikke lenger bestemme våre handlinger. For i tilgivelsen har vi fått tilgang til lyset, det lyset som er sterkere enn døden.

Med korset foran oss kan vi si, jeg tror. Med det tomme korset reist mot himmelen kan vi si, det er håp. Det er krever ikke annet enn at vi erkjenner. Vi ser våre dumheter i håpets lys, og gjør godt igjen så langt det er mulig. Ikke som en betingelse for tilgivelse, men som en følge av at vi er tilgitt. For det er ingen betingelser for tilgivelsen. Den gis fritt og villig, av Gud selv gjennom sin Sønn.

Riktig god påske

Søndagsrefleksjoner – Trygge barn

Det er få ting som gleder meg mer enn å se trygge barn som leker, tuller litt, lekemobber, beveger seg fritt, løper og roper i vilden sky. Det gjør godt i et fars- og bestefarshjerte. Men det er også få ting som gjør mer vondt enn når jeg ser barn som er utrygge, stille, innestengte og som åpenbart lider. Det gode, og lekne livet de skulle hatt er liksom satt på vent eller tatt fra dem.

For at barn skal være trygge, må det være noen rundt dem som gir dem den tryggheten. Gode foreldre, andre omsorgspersoner lærere og barnehageansatte som ser barnet, setter nødvendige grenser og rammer men også oppmuntrer, er helt nødvendig. Heldigvis er det mange slike gode personer rundt mange barn. Når foreldre eller omsorgspersoner ikke makter å oppdra barna på en god måte, har vi heldigvis offentlige instanser som kan hjelpe til.

Jeg tenker at barn ikke er trygge i seg selv. De søker trygghet rundt seg, noen å feste blikket på, noen å holde handa til. Og der må vi voksne være. Så lenge jeg selv var far, tenkte jeg ikke så mye på dette. Jeg gjorde det som jeg trodde var nødvendig i den situasjonen vi var. Som adoptivforeldre var det ingen gjenkjennelse i oss selv i barnas væremåte og oppførsel, og siden vi ikke hadde barn fra før, gjorde vi så godt vi kunne. Det var vår måte å få barn på og har heldigvis endt godt, etter mange til dels smertefulle omveier.

Behovet for trygghet forsvinner ikke selv om vi blir voksne. Behovet for å bli sett tenker jeg er et konstant behov som varer livet ut. Det er et helt menneskelig behov å bli sett, hørt og respektert. Men hvem gir oss tryggheten som voksne? Hvem utenfor oss selv, ser til oss? Det kan være gode partnere eller nære venner. Men det kan også være et tomrom der, som fører til at vi går rundt som utrygge voksne. Slik hadde jeg det i mange år, særlig i ungdomstiden.

Når vi er voksne ligger det sterkt nedfelt i oss at vi skal klare oss selv. Nåtidens individualisme bidrar også sterkt til en slik tanke. Det er flere ting i samfunnet som sier oss at dette må du klare. Du må bli voksen og selvstendig. Samfunnet sier at vi kan klare det vi vil. Alle kan bli alt bare de prøver hardt nok. Men vi vet jo at dette ikke er sant. Vi vil alltid trenge noen å utveksle tanker og ideer med, leke litt og være litt sprø sammen med, og finne ut av veien videre sammen med andre. Det kalles fellesskap.

Men hva er det som gir oss mennesker en dyp trygghet, langt der inne? Den tryggheten er det vanskelig å finne helt alene. Jeg var mye utrygg som ungdom og ung voksen. Dermed var jeg også mye alene. Det var først når jeg kom inn i et kristent miljø på slutten av studiene i Bergen, at jeg opplevde å bli sett. Det ga en begynnende spire til å våge å være mer meg selv. Fundamentet for den tryggheten jeg etter hvert har opparbeidet fikk jeg den dagen jeg sa ja til å tro på Jesus Kristus som min personlige frelser. Da kunne jeg begynne å finne ut av hvem jeg var, hva jeg hadde lyst til og hva jeg ville jobbe med. Jeg kunne begynne å ta livet i bruk og blomstre.

Barn er et sentralt begrep i bibelen. Et søk gir hele 644 treff! Begrepet «mine barn» er ofte brukt når Jesus omtaler sine etterfølgere og andre som vandret med ham. Jesus brukte også barn som et bilde på vårt gudsforhold:

De brakte små barn til ham for at han skulle legge hendene på dem og be, men disiplene viste dem bort. Da sa Jesus: «La de små barna være, og hindre dem ikke i å komme til meg! For himmelriket tilhører slike som dem.» Og han la hendene på dem. (Matt 19,13-15)

Torsdag denne uken var dagens tekst hentet fra Paulus brev til Galaterne, kap. 4, vers 4-6:

Men i tidens fylde sendte Gud sin Sønn, født av en kvinne og født under loven. 5 Han skulle kjøpe fri dem som sto under loven, så vi kunne få retten til å være Guds barn. 6 Fordi dere er barn, har Gud sendt sin Sønns Ånd inn i våre hjerter, og Ånden roper: «Abba, Far!»

Tryggheten i troen ligger i det faktum at Gud sendte sin Sønn for å sette oss fri. Bibelen lærer oss at Gud i utgangspunktet ville passe på oss ved å lage en del regler som han ønsket at vi skulle følge (loven). Men han så at det ikke hjalp. Han måtte da gi noe av seg selv, sin egen Sønn. Når Jesus døde på korset for oss, og senere sto opp igjen, skapte han en relasjon mellom oss og Gud. Vi kan få lov til å være barn, trygge i vissheten om at vi er skapt og ønsket av ham, og at ham er med oss i alt som skjer. Et slikt hjerteforhold kan ingen ta ifra oss. Et slikt hjerteforhold gir trygghet langt inn i marg og bein. I Jesu ånd kan vi rope «Abba, Far» uansett hvilke forhold vi opplever i livet på denne siden av evigheten. «Abba» betyr det samme som far, men mer som i «pappa». Tryggheten ligger ikke minst i at vi en dag skal få overgang til det evige, der alt er godt og trygt.

God søndag.

Søndagsrefleksjoner – Kropp og selvbilde

Det er sikkert flere enn meg som følger Demenskoret på NRK TV. Det er flott å se på, menneskenært og rørende når de synger «Vi lever».

For et par episoder siden sang en av artistene fra Ole Ivars en gammel slager for dem:

En får værra som en er da'n itte vart som en sku

Inni er vi like, både je og du

En får værra som en er da'n itte vart som en sku

Ingen er da helt perfekt

Denne sangen satte i gang noen tanker hos meg. For hvem har vel ikke kavet med at eget liv ikke ble som vi hadde tenkt? Speilet stemmer ikke med det mennesket jeg trodde jeg kjente, livet kjørte seg fast og alle drømmene ble knust, i alle fall noen av dem. Hvis du kjenner deg igjen i dette, har du kanskje hatt urealistiske forventninger? For hvis det målet du har satt deg er uoppnåelig for deg, eller det livet du hadde sett foran deg er urealistisk, har du et problem. Problemet er ikke deg selv, men hva du tenkte om dine muligheter.  

Et mål må avstemmes med de mulighetene jeg har. Alle har ikke de samme mulighetene, selv om sosiale medier fremstiller det som om alle kan bli alt, bare vi jobber hardt nok. Det er ikke sant. Det som er sant er at alle er forskjellige med ulike og unike muligheter ut fra hvem jeg er. Mine livsmål må tilpasses de mulighetene jeg har.

Barn som vokser til ungdom og voksne, blir vi gradvis mer bevisste på og opptatt av kroppen. Ungdomsflokken setter sine standarder, og de fleste vil gjerne være innenfor flokken. Det å ikke følge flokkens regler kan koste i form av utestengelse og mobbing. Selv om kroppen setter sine begrensninger og lysten til å følge flokken kan variere, gjør vi så godt vi kan.

Jeg har selv som ung falt utenfor flokken, og blitt straffet for det. Jeg var stor, dårlig i sport og litt for skoleflink, til at jeg kunne aksepteres som en av dem. Det førte til ulike utslag av fysisk mobbing, og stor grad av ensomhet. Jeg priser meg i dag lykkelig for at sosiale medier ikke fantes på den tiden, for da ville antakelig mobbingen vært mye verre.

Når vi opplever å ikke nå opp til flokkens standarder, kommer selvkritikken inn. Vi kan dømme oss selv, langt ut over det som er godt og lurt. Vi kan holde oss selv nede, uten grunn. Vi kan tro at «alle andre» er så mye bedre enn oss. Vi tar feil. Jeg tror det er mange flere som sliter med dette, enn vi aner. Og jeg tror at alle på ett eller annet tidspunkt har kjent på å ikke trekke til. Det hører menneskelivet til.

Hva skal vi da gjøre? Gradvis å akseptere seg selv, innse at jeg er ikke lik alle andre og i større grad stole på at jeg likevel er god nok. I ungdomsflokken kan det bety å ikke følge flokkens regler, og stå for det. Det krever mot og kan blant annet bety å blåse i kommentarer fra flokkens ledere. For dere som er ledere i flokken, kan det bety å ikke kommentere andre som er litt annerledes, ikke mobbe eller legge opp til mobbing, men heller inkludere, være åpne og ta ulikhet som noe normalt.

Hvem setter så standarden for meg og mitt liv? Meg selv. Det er ingen andre enn meg selv som kan finne ut hvem jeg er, og leve mitt liv. Jeg må finne mine interesser, mine egenskaper og mine muligheter. Jeg trenger tilbakemelding fra andre for å korrigere kursen, men jeg trenger ikke flokkens eller andre menneskers mål for mitt liv.

Som kristne tror vi at vi er skapt i Guds bilde. Det betyr at alle mennesker har noe av Gud i seg, en gude-likhet. Han har gitt oss våre egenskaper, våre ressurser og våre muligheter. Det ville være veldig rart om han skulle ha skapt alle like, eller skapt noe som ikke var godt nok. Med Guds utgangspunkt skal vi, du og jeg, ta fatt på den reisen som er vårt liv.

Torsdag 7.mars var det en spennende samtalekonsert med Kristine Hovda i Egersund kirke. Artisten hadde brukt sangen til å finne ut av og ta eierskap til eget liv. Hun oppfordret oss til å synge:

I am my own

I`m not the only one

I`m not alone

I am my home

På norsk blir det: jeg er min egen, jeg er ikke den eneste, jeg er ikke alene, jeg er mitt hjem.

Det kan være slitsomt å finne ut av hvem jeg er, men det er enda mer slitsomt å skulle forsøke å være en annen enn den jeg er. Det kan ta tid å finne ut av meg selv. I den prosessen er det lurt å ikke se seg blind på hva alle andre gjør og er, men hva jeg har lyst til, kan, drømmer om og ønsker. Å finne sine drivkrefter og sin motivasjon og følge dem, sender meg nærmere den jeg er enn å følge flokken. Når jeg er meg selv, er jeg best både for meg selv og for de andre rundt meg.

Derfor, vær ikke så streng med deg selv. Vær ikke så opptatt av hvem gjengen sier at du skal være. Prøv å finne likesinnede, og våg å leve mot strømmen hvis det er slik du er. Husk at du er skapt og elsket av Gud som du er, så vær raus og god mot deg selv, slik at du kan være det samme mot andre.

God søndag

Søndagsrefleksjoner – Erkjennelse, tilgivelse og kjærlighet

Begrepene er kjente for de fleste av oss, selv om sammenstillingen av ordene kan virke litt rar. For er det noen sammenheng eller rekkefølge mellom erkjennelse, tilgivelse og kjærlighet? Jeg tror det.

Alle mennesker gjør før eller siden en dumhet, en feil eller noe som skader et annet menneske. Det er ikke alltid vi vil erkjenne det, i vår iver etter å komme oss videre. Da er jeg redd disse dumhetene kan samle seg opp til en tung sekk som det kan være utfordrende å bære på. Skjulte feil eller ondskap forsvinner ikke selv om de ikke er kjent og framme i lyset. Før eller siden tror jeg slike ting presser seg fram, ikke nødvendigvis i ord, men i vondter i kropp og sjel. Vi er bare en kropp, og kroppen husker. Manglende erkjennelse gir oss en unødig tung livs-sekk.

De som har opplevd å bli bedt om tilgivelse for, fra et annet menneske, eller selv har bedt om tilgivelse fra en annen og fått det, vil kunne fortelle om en stor opplevelse. Jeg har opplevd at tilgivelse setter fri, og gjør godt både for mottaker og giver. Med det å be om tilgivelse, eller gi tilgivelse, fordrer at du er villig til å legge noe til side. For det er en terskel å komme over. Det er en stolthet å bekjempe, det er en hevnlyst å legge bort. Det er en forhåndsdom å oppheve. Tilgivelse fungerer best der det foreligger en reell erkjennelse av dumheter og feil. Uten slik erkjennelse er det vanskelig å tilgi, i hvert fall ansikt til ansikt.

Med kjærlighet tenker jeg ikke først og fremst eller bare på den intime kjærligheten som vi så lett tenker på. Vi har et fattig språk i Norge for kjærlighetens typer og nyanser. Gjennom historien er det brukt flere begreper på kjærlighet:

• Agape: Ubetinget kjærlighet
• Fileo: Søskenkjærlighet
• Eros: Intim kjærlighet

Mange av oss har lært at vi skal elske vår neste som oss selv. Her tror jeg det er Agape, den ubetingede kjærligheten som omtales. Men Guds kjærlighetsbegrep kan også omfatte de to andre, ja kanskje enda flere. Vi har mottatt kjærligheten fra Gud gjennom det Jesus gjorde på korset, og vår oppgave er å bringe den videre til både oss selv og hverandre. Et menneske som har erkjent sine dumheter, bedt om og fått tilgivelse, vil i pur glede være motivert til å bringe kjærligheten videre.

Rekkefølgen erkjennelse, tilgivelse og kjærlighet er også forankret i bibelen. Forrige søndag leste vi i kirkene om kvinnen som med sitt syndefulle liv vasket Jesu føtter med sine tårer. Jesus var i fint selskap hos en av fariseerne. Det var vanlig på den tiden å sette fram vann slik at gjestene kunne vaske føttene. Då lå jo til bords, og hadde gått barbeint i sandalene på støvete veier. Da kom det inn en kvinne som ikke var innbudt. Hun gikk rett bort til Jesus og begynte å fukte føttene hans med tårene sine og tørke dem med håret sitt. Hun kysset føttene hans og smurte dem inn med kostbar salve. Verten, fariseeren, så bare hennes synd, ikke hennes kjærlighet til Jesus. Jesus benyttet anledningen til å tale til gjestene om å få ettergitt gjeld, synd og skyld. Jesus sa (Lukas 7, 47):

Hennes mange synder er tilgitt, derfor har hun vist stor kjærlighet.

Men den som får lite tilgitt, elsker lite.

Her ser vi altså sammenhengen mellom tilgivelse og kjærlighet. Når det gjelder erkjennelsen, har nok den kommet tidligere, for kvinnen. For hvorfor kom hun til selskapet uten å være innbudt? Var det ikke fordi hun hadde hørt om Jesus, at han kunne tilgi, og at hun selv kom til den erkjennelsen at hun trengte nettopp tilgivelsen?

Det er altså en logisk sammenheng mellom erkjennelse, tilgivelse og kjærlighet i bibelen, og i livet. I erkjennelsen gjør vi opp status og ser våre feil i øynene. I tilgivelsen blir vi satt fri fra tyngden av det gale vi har gjort. Det gir en frihet og motivasjon til å se, støtte og elske både oss selv og hverandre. Og ikke minst, å jobbe for å ikke gjøre de samme feilene en gang til. For tilgivelse koster.

Vi hører om mye lidelse og ondt mange steder i verden. Tenk om vi mennesker kunne stanse opp og øve oss i å erkjenne fremfor å ta hevn, å tilgi framfor å fastholde, og vise kjærlighet framfor å hate. For kristen tro er å aldri glemme at det gode har vunnet over det onde, og at Jesus har sonet for at vi skulle bli tilgitt, og tilgi hverandre.

Vi må aldri glemme at:

Erkjennelsen er tilgivelsens mulighet.

Tilgivelsen er kjærlighetens drivkraft.

God søndag

Søndagsrefleksjoner - Om å elske

Det å elske og vise kjærlighet, er en del av menneskelivet. Kjærligheten har mange nyanser og kan skape mange slags følelser. Begrepet står sentralt i Bibelen. Men hva er egentlig kjærlighet?

I norsk tradisjon kobles ordet «elske» og «kjærlighet» lett til samliv og sex. Men det er flere betydninger av ordet som er brukt fra gammelt av:

• Agape: Ubetinget kjærlighet
• Fileo: Søskenkjærlighet
• Eros: Intim kjærlighet

I kristen sammenheng er det nok oftest Agape – den ubetingede kjærligheten som omtales. På Wikipedia kan vi lese at Agape i katolsk teologi er et uttrykk for Guds kjærlighet og for den overnaturlige kjærlighetsevnen som mennesket mottar i dåpen. Dette er en kjærlighet som strekker seg langt ut over meg selv, men også inkluderer meg selv. Det er en kjærlighet som krever mer, forventer mer og setter menneskene høyt.

VI SKAL ELSKE

På Jesu tid var fariseerne og de skriftlærde den åndelige elite. De hadde fått med seg at Jesus forkynte med autoritet, og nå ville de prøve å sette ham fast. De ville høre fra ham hva han mente var det største budet. I Matteus evangelium kap. 22, 34-40 kan vi lese hva Jesus svarte:

37 Han svarte: «‘Du skal elske Herren din Gud av hele ditt hjerte og av hele din sjel og av all din forstand.’ 38 Dette er det største og første budet. 39 Men det andre er like stort: ‘Du skal elske din neste som deg selv.’ 40 På disse to budene hviler hele loven og profetene.»

Jesus svarte dem altså med sitater fra deres egne skrifter som de kjente utmerket godt. De visste at det han svarte dem var sant, og de kunne derfor ikke kritisere ham. De fikk på en måte som fortjent.

Som mennesker skal vi altså rette vår kjærlighet i tre retninger: Elske Gud, elske min neste og elske meg selv. Vi skal elske og ære Gud med all vår viljestyrke, besluttsomhet, klokskap, tanker og ord. Vi skal elske vår neste, som kan være både kjente og ukjente mennesker. Og ikke minst vi skal elske oss selv.

HVORFOR SKAL VI ELSKE?

Det er lett å tenke at som kristne skal vi elske fordi det står i Bibelen, og fordi det forventes av oss. Bibelen har et overraskende svar på dette spørsmålet. Svaret finner vi i Johannes første brev, kapittel 4, vers 17-19:

Vi elsker fordi han elsket oss først. Den som sier: «Jeg elsker Gud», men likevel hater sin bror, er en løgner. For den som ikke elsker sin bror som han har sett, kan ikke elske Gud som han ikke har sett. Og dette er budet vi har fra ham: Den som elsker Gud, må også elske sin bror.

Dette er altså ikke en kjærlighetens plikttjeneste, men en kjærlighet som kommer innenfra i takknemlighet for at han, Jesus, har elsket meg først ved å gå i døden for mine synder. Det er Gud selv som står bak denne kjærligheten. Han viste sin kjærlighet ved å skape oss i sitt bilde, ved å sende sin Sønn og la han dø for oss, ved å reise sin Sønn opp fra døden til evig liv og ved i troen å love oss det samme.

Jeg ser for meg en strøm av kjærlighet som vi skal leve i. Denne strømmen kommer fra Gud, går gjennom Jesus til oss, og vi oppfordres til å bringe den videre til hverandre. Her lever vi og elsker vi, fordi vi er elsket først! Og i denne strømmen av kjærlighet er hver enkelt av oss inkludert! Jeg som du har like stort behov for Guds kjærlighet, som alle andre. Vi må passe på at vi selv får påfyll, for å ha noe å gi til andre.

Vi er vel kjent med nestekjærligheten, og vet at vi skal sette vår neste høyt. Når jeg bruker den, bringer jeg videre den kjærligheten som jeg har mottatt i frelsen, men nå til min neste: min nabo, min kollega, min familie og mine bekjentskaper. Jeg må også øve meg i å bringe denne kjærligheten til mine uvenner, mine fiender, fattige og slitne som jeg måtte møte og mine nye landsmenn.

I det like store budet har Gud sagt oss at det må være en balanse mellom nestekjærlighet og egenkjærlighet:

«Du skal elske din neste som deg selv»

Hvis jeg ikke passer på meg selv, kan jeg raskt gå tom. Å strekke seg for langt, uten å ta vare på meg selv, går ikke i lengden. Det har nok vært en kristen standard å strekke seg langt, noe som kan ha ført til en selvutslettende ydmykhet, og mange mennesker med lav selvfølelse. De som har hatt en kristen oppvekst vil kjenne igjen at du ikke var kristelig nok, hvis du ikke alltid stilte opp for den andre.

Gud kjenner mine begrensninger. Han har skapt meg og elsker meg som den jeg er. Han har gitt sitt liv for meg. Hvorfor skulle da ikke jeg også elske meg selv, ta vare på meg selv og på denne måten sørge for at jeg er i stand til å gi noe til andre? Han har gitt oss dette andre, like store budet om å elske min neste som meg selv, i kjærlighet. Det skal vi ta på alvor.

Hva denne ubetingede kjærligheten innebærer er godt beskrevet i Paulus første brev til Korinterne, Kap. 13:

Kjærligheten er tålmodig, kjærligheten er velvillig, den misunner ikke, skryter ikke, er ikke hovmodig. Kjærligheten krenker ikke, søker ikke sitt eget, er ikke oppfarende og gjemmer ikke på det onde. Den gleder seg ikke over urett, men har sin glede i sannheten. Kjærligheten utholder alt, tror alt, håper alt, tåler alt.

Vi har en kjærlighetstjeneste for Gud. Det er en tjeneste i strømmen av kjærligheten fra Gud, gjennom Jesus til oss der vi kan få gjøre vår lille del i Guds store puslespill i å bringe kjærligheten videre til andre mennesker. Gjennom det kan vi gjøre verden til et litt bedre sted å leve.

Søndag 18.2.24

Søndagsrefleksjoner – Alder

På folkemunne heter det at alder bare er et tall. Dermed haster den aldrende videre i sitt demonstrativt friske tempo. For vi vil jo være friske og freshe fortsatt, og vi føler oss jo ikke gamle. Er det slik? Jeg tror alder er noe mye mer grunnleggende, hvis vi er villige til å innrømme det.

Økende alder betyr før eller siden å bli gammel. Alternativet er jo enda verre. Men ingen liker å bli gamle, eller å få betegnelsen gammel på seg. Det tok meg lang tid å snakke om gamle som «vi» og ikke som «de». Men nå er jeg også der, nylig 75 år og gammel.

Men hvordan er det å bli gammel? Det er å ikke kjenne igjen den skrukkete og bulkete figuren som dukker opp i speilet på badet. Det er å merke at ting tar lengre tid, at bevegelsene blir langsommere, at kroppen blir trøttere og at tankene ikke er så raske som før. Det er å merke at kroppen ikke er så sprek som før, kjenne på begynnende sjukdommer og plager. Men det er ikke bare negativt. Det er også å kunne se ting i perspektiv, fordi jeg har opplevd noe liknende før og fordi jeg vet at vanskelige ting har en tendens til å gå over. Det er også å forstå mer, se flere sammenhenger og kjenne på en viss klokskap. Og det er å se stort på feil jeg eller andre har begått, i erkjennelsen av at vi alle er feilbarlige mennesker. Som gamle blir vi altså ikke bare trøttere, treigere og sjukere, men kan også bli åpnere, friere, klokere og rausere.

Alder kan være plagsom, for det minner oss om at horisonten rykker nærmere. Men alder kan også skape morsomme situasjoner med gode kommentarer. Her er noen av dem:

«Det er greit når forfallet starter nedenfra». Kong Harald når han kommer seg rundt med krykker. Eller når han snublet ved besøk i Danmark nylig, og uttalte «På godt norsk datt jeg på trynet i nesegrus beundring for Dronning Margrethe». Tidligere har kongen også uttalt når han er på reise: «Jeg lar ingen anledning gå fra meg til å gå på do».

For mange år siden hadde Avisen Vårt land et bilag om det å bli eldre. Der sto det om å bøye seg ned: «Når jeg først er der nede, ser jeg meg rundt for å se om det er noe annet jeg kan gjøre samtidig». Selv har jeg observert et annet, underlig fenomen, nemlig å kunne snuble i bar og slett asfalt. Godt voksne personer ute på tur snubler og faller nesten, på grunn av tilsynelatende ingen ting. I avisen Vårt Land responderte den kjente figuren Professoren nylig på en kommentar fra en forbipasserende: «De er like ung og sprek!». Han svarte «Absolutt! Men det blir jo efterhvert noe anstrengende å være det!»

Men alder har noen mørkere grunntoner. En kamerat hadde en god kommentar på det: «Alder kommer sjelden alene.» En annen som er lege uttalte: «Helse er i stor grad snakk om flaks og uflaks». Med alder får helse en stadig større betydning. De av oss som har en god helse, kan nyte livet nesten som før. De som har alvorlige plager og kronisk sykdom er i en helt annen situasjon. De kan merke at alderen tynger. Selv om det kan være en floskel, er det dyp sannhet i uttrykket: «Det kommer ikke an på hvordan vi har det, men hvordan vi tar det». For hvordan takler vi en hverdag som gradvis påfører oss stadig flere begrensninger og plager?

Vi vet jo alle at vi skal dø en gang, men vi får et dårlig liv hvis vi bare har det perspektivet. Et godt liv som gamle med ulike grader av fysiske eller andre begrensninger, innebærer å fokusere på dagen i dag, og se hva den bringer av muligheter innenfor de grensene jeg har. Ingen av oss, unge eller gamle, har noe annet enn dagen i dag. Morgendagen vet vi ingen ting om, og dagen i går kan vi ikke gjøre noe med.

Som kristne har vi en ekstra ressurs for å kunne leve godt i hverdagen, også med økende alder. Vi kan lese i Bibelen:

«Derfor mister vi ikke motet, for selv om vårt ytre menneske går til grunne, blir vårt indre menneske fornyet dag for dag.» (2.Kor 4,16)

«Vi har ikke det synlige for øye, men det usynlige. For det synlige tar slutt, det usynlige er evig.» (2.Kor 4,8)

Det sies at det er det indre som teller. Den indre verden er ubegrenset og uavhengig av ytre begrensninger og plager. Der lever vår personlighet og vår kjærlighet, våre innerste ønsker og drømmer. Og det er i den indre verden trua bor, og som gir veien videre til den usynlige evigheten, der alle begrensninger og plager er borte. Der skal vi få tro at alt er bare godt.

Så trenger vi ikke frykte for det som kommer. Vi er i gode hender.

God søndag

Søndagsrefleksjoner – Julefred eller julestøy?

På fredag var vi på konsert med Stavanger Symfoniorkester og kor, og opplevde Juleoratoriet av Bach. Det ble en stor musikalsk opplevelse. Likevel var det ikke det musikalske vi opplevde sterkest, det var kontrasten mellom den julen som juleevangeliet forteller om, og den julen vi i det moderne norske samfunnet har fått. Det var en kontrast mellom julefreden i Konserthuset i Stavanger og julestøyen ute i byen.

I Store norske leksikon kan vi lese at «Jul er et fellesnordisk navn på den store hedenske festen som ble feiret omkring vintersolverv.» Navnet på festen ble beholdt etter innføring av kristendommen. Midtvinterfesten ble feiret 12.januar. Her i Norden var det med andre ord en hedensk fest som ble omgjort til en kristen fest. Som kirkefest ble julen innført på 300-tallet i Roma der de kristne begynte å feire Jesu fødselsdag, opprinnelig på den 25.desember, etter innføring av kristendommen som statsreligion.

Under konserten kunne vi følge med i teksten både på tysk og norsk. Teksten var slett ikke ny, det var det gamle kjente juleevangeliet fra Lukas kapittel 2. Der kan vi lese om Josef og Maria på veien til innskriving i manntallet i Bethlehem. Maria var høygravid, og de lette etter et sted å overnatte. Men det var fullt over alt, og de fikk til slutt lov å overnatte i en stall. Der var det i alle fall varme fra dyrene. Tiden kom da hun skulle føde. Tross omstendighetene gikk det bra, men de hadde ikke annet å legge den lille gutten i, enn spisetrauet til dyrene, sammen med høy for å få litt varme.

Noen gjetere passet sauene ute på marken. Plutselig møtte de en engel, og ble vettskremte. Men engelen beroliget dem, og fortalte:

«Frykt ikke! Se, jeg forkynner dere en stor glede, en glede for hele folket: ¹¹ I dag er det født dere en frelser i Davids by; han er Messias, Herren. ¹² Og dette skal dere ha til tegn: Dere skal finne et barn som er svøpt og ligger i en krybbe: Dere skal finne et barn som er svøpt og ligger i en krybbe.» ¹³

Plutselig var det ikke bare engelen der sammen med gjeterne. Det var store ting på gang:

 Med ett var engelen omgitt av en himmelsk hærskare, som lovpriste Gud og sang:
       ¹⁴ «Ære være Gud i det høyeste,
          og fred på jorden
          blant mennesker Gud har glede i!»

Gjeterne, helt vanlige arbeidsfolk på den tiden, var de første som ble varslet om det som hadde skjedd. Og de ble de første, utenom foreldrene og dyrene i stallen, som skulle få se Jesus, det lille barnet. Forventningsfulle sa gjeterne til hverandre at dette måtte de se, og de skyndte seg til Bethlehem. De fant den lille familien med barnet, og fortalte om det de hadde opplevd ute på markene. Alle undret seg, og særlig Maria tok godt vare på det som var sagt.

Dette er grunnlaget for vår kristne jul, som ble startet i Roma for over 1700 år siden. Det er dette vi feirer på julaften og første juledag. Storheten i julen er gjemt i det enkle, det nære, den lille familien, det sårbare lille barnet og at både dyr og helt vanlige folk var involvert. Over det hele var det en høy himmel, med besøk fra engelen og en himmelsk hærskare. Han som var lovet, hadde kommet! Dette skulle være en fest i glede og takk, ikke for gavene, men for barnet. Det burde gi oss julefred.

Hva er så julen i dag? Hva har vi gjort julen til? Hvordan er det å leve i den? Jeg må si at jeg kjenner på både på stress, forvirring. Det blir mye kav og støy. For julen starter tidligere og tidligere. Butikkene starter først, gjerne i november. De sier de lever av en god julehandel. Vi har black Friday, Black week og førjulstilbud. Det er akkurat som panikken har tatt tak i alle. Det synes å være ett motto: «Mest mulig handel!». Og vi henger med så godt vi kan, også når pengene egentlig har tatt slutt eller burde brukes til andre ting. Julekalendere i alle fasonger regjerer. Det som tidligere var begrenset til fysiske kalendere med noe barnlig spennende bak hver luke, har nå blitt en omfattende virksomhet med tilbud om varer og tjenester. I disse tider er det bla daglige kalendertilbud på epost fra Norwegian. Reklamen sørger for at vi kontinuerlig oppfordres til å kjøpe akkurat deres julekalender. Vi må jo ikke gå glipp av noe! Selv ikke NRK lar oss få slippe. Tøyseprogrammer som 24 stjerners julekalender, der kjendiser utfordres til ulike øvelser, fyller skjermene. Er det virkelig dette som har blitt vår jul? Er det dette vi må forholde oss til, som den «godkjente» julefeiring? Det er kanskje å dra det forlangt, men julefeiring var i sin tid hedensk feiring av midtvinter. Har julen blitt en ny hedensk feiring, av vår kjøpelyst?

Men også vår julefeiring har noen gode sider. Advent og jul kan brukes til å tenke på andre. Gaver kan uttrykke takknemlighet over det den andre betyr for deg. Men gavene trenger ikke ødelegge din økonomi. Det kan være noe hjemmelaget, noe fra bruktbutikken eller en liten påskjønnelse fra butikken i byen. Gjerne noe du vet at den andre trenger.

Denne tiden kan også brukes til gode samlinger med familie og venner. Julefeiring der viktigste er å være sammen alle generasjoner og spise noe vi ellers ikke unner oss. Samvær der vi lar gamle konflikter ligge, og lager til noe som er hyggelig for både barn og voksne. Gode, gammeldagse og helt analoge spill kan fortsatt skape gode samvær og opplevelser.

Ikke minst er denne tiden for barna. Forventningsfulle barneøyne kan smelte hvem som helst. Famlende forsøk på underholdning på skoleavslutningen lønnes med applaus. Nesten uforståelige barnetegninger fra barnehagen får skryt av bestefar og bestemor. Hvite løgner om boligen og verkstedet til julenissen fortelles med kreativ innlevelse. Pepperkakebaking der barna som en selvfølge er med, skaper samhold.

Tiden er også som skapt for å løfte blikket. Er det noen vi vet om som ikke har det så greit i mørketiden og i julen? Er det noe vi kunne gjøre for å bedre på dette? Det sitter langt inne å innrømme ensomhet og dårlig råd, fordi det er skambelagt. Kanskje det kunne være lettere hvis en av oss andre som så det, gjorde noe med det? En enkel løsning er å gi noe ekstra til Frelsesarmeens julegryte, eller til andre organisasjoner som gir støtte til trengende familier. En annen løsning er å se deg rundt; er det noen du vet om som kunne trenge en oppmuntring?

Kanskje det viktigste i julen likevel er å ikke glemme hvorfor vi feirer jul. Å ikke utelate Jesus, det lille barnet i krybben, som er Guds viktigste gave som noen av oss noensinne vil få. Deretter å leve ut de verdiene som Paulus lærer oss skal være frukten av troen, slik han skriver det i brevet til Galaterne, kapittel 5:

Men Åndens frukt er kjærlighet, glede, fred, overbærenhet, vennlighet, godhet, trofasthet, ydmykhet og selvbeherskelse.

God advent og førjulstid, til alle.